Glatte joggesko, stive lårmuskler og hivende pust er resultatet av min etappe i år. Jeg nesten krabbet over fortauskanten etter at Magne Karlsen fikk stafettpinnen fra meg. Jeg hadde gjennomført etappe 3, bare 600 meter, men mine løpesteg var ute av trening og motivasjonen hadde ikke vært der før Holmenkollstafetten.
Men, som Bedir Yiyit alltid sier: Du kan gå din etappe, trenger ikke å løpe.
Akkurat det er lettere sagt enn gjort. Da jeg fikk stafettpinnen fra Unni Mortensen, visste verken jeg eller tolken hva klokken var. Vi hadde svermet rundt etappe 3 i tyve minutters tid og gikk til vekslingsområdet kl. 15.07. Ifølge planlagt tidsskjema skulle jeg få stafettpinnen kl. 15.19 og bruke fire minutter på etappe 3. Jeg sa til Bedir en uke før Holmenkollstafetten at det var utopisk å tenke seg det. Kanskje jeg klarte fem og et halvt minutt, ikke fire minutter. Han smilte og svarte: Det viktigste er å delta, å gjennomføre.
Holmenkollstafetten er en av verdens største stafetter med ca. 44.000 deltakere fordelt på ca. 3.000 stafettlag. Start ved Bislett for eliten kl. 14.00. Bedrifter, idrettslag og andre starter kl. 15.00 ved St. Hanshaugen, hvor første etappe kommer frem til samme etappe som elitelaget utenfor Bislett. Etappe 2 går oppover Pilestredet til 3. etappe som er forbi NRK Marienlyst, og slik går etappene etter hverandre forbi Universitetet Blindern, forbi Slemdal og oppover mot Besserud like før Holmenkollen, hvor den svinger ned mot Gressbanen, under Smedstadkrysset, gjennom Vigelandsparken, bortover Frogner langs Majorstuen, svinger mot Josefines gate rett til Bislett. Siste etappe 15 går gjennom Maratonporten til æresrunden inne på Bislett og siste løperen er i mål. Totalt er løypen 18,6 kilometer.
Vårt stafettlag Achilles MIX startet kl. 15.10 og jeg skulle få pinnen kl. 15.19. Stafettlagets yngste deltaker, Albert Bolstad, er 14 år. Han løp første etappe sammen med sin far, før han leverte pinnen til Unni. I mellomtiden ventet jeg urolig og spurte tolken flere ganger: Ser du henne?
Jeg var urolig fordi det var lenge siden jeg hadde trent løping. Bare vandret lange skogsturer med hundene hjemme i Halden. Jeg tenkte at det var lenge siden sist jeg var sosial og deltok i noe fysisk aktivitet. Da er en etappe på Holmenkollstafetten en god start. Det er en bra plan, men ble det sånn?
Plutselig sier tolken: Jeg ser noe gult! Det er Unni.
Hun kom raskt nærmere, og pinnen var i min hånd. Heiaropene haglet. Jeg løp. Ja, virkelig løp!
Nei nei, jeg må ta det roligere, tenkte jeg mens vi løp bortover sletten.
Før løpet hadde tolken og jeg gått gjennom etappe 3, og mellom oss holdt vi i min sammenbrettede blindestokk. Løypen er flat heldigvis, med en fartsdump midt i, en sving til venstre med en liten bakke ned, gjennom et kryss og så frem til neste veksling.
Mens vi løp bortover sletten, begynte jeg å pese og spurte tolken: Ser du fartsdumpen?
Ja, vi nærmer oss.
Vi løp over kulen og videre bortover sletten. Melkesyren snek seg oppover lårmusklene mine. Nei, nå må jeg slakke farten, tenkte jeg. Det ble vanskeligere å puste og jeg måtte gå et par skritt. Tolken beskrev noe og svingte blindestokken sidelengs. Som om han slo bort noen store fluer foran oss. Det var merkelig signal, jeg forstod ikke det, men sa: Nå løper vi igjen!
Vi nærmet oss svingen og jeg syntes bakken ned var mikroskopisk. Jeg slet med å puste, lårene begynte å bli stive, men jeg ville gjennomføre løpet. Tolken sa han så vekslingen, ca. 150 meter igjen.
Ja, dette måtte gå!
Så fikk Magne stafettpinnen, jeg dunket ham på ryggen og brølte navnet hans. Jeg sjanglet etter tolken, seg ned på alle fire på fortauet og spurte: Hva er klokken?
15.20.
Hva? Er klokken 15.20?
Jeg spratt opp på føttene, måtte ha mobilen min. Jeg fikk hjelp av tolken til å ringe opp Bedir. Han svarte etter to ring og jeg skrek: Vi er fire minutter før tidsskjema!
Dette var utrolig å oppleve. Et magisk øyeblikk.
Spenningen er det som hører med i et stafettløp. Vi er 15 personer som skal føre frem stafettpinnen fra start til mål. Et teamarbeid som gir fellesskap, samarbeid og glede. Hvis alt går etter planen. En gang forsvant stafettpinnen. Den dukket opp igjen et annet sted, og det er en gåte hvor den hadde vært underveis. En annen gang var en løper borte, personen kom ikke til sin etappe. Da måtte løperen som egentlig var ferdig fortsette å løpe til neste etappe. Det var et forferdelig slit, men hun tok ansvaret og leverte pinnen trygt videre. En tredje gang var det en løper som tok feil retning, løypesystemet var så uklart og forvirrende at en måtte gjette seg til retningen. Men det gikk heldigvis bra, og stafettpinnen ble levert videre til riktig etappe. Ja, ingen stafettløp er like, og hvordan ble det i år?
Etter løpet vandret tolkene og jeg innom en matbutikk og feiret gjennomføringen med en iskrem. Jeg ba om ettertolkning av løpet. Tolken beskrev hva som egentlig skjedde da han viftet med blindestokken under løpet. Noen andre kom løpende mot oss, og vi måtte svinge unna dem.
I alle dager? Var de blinde i hodet?
Vi ruslet videre nedover mot Bislett. Strålene sol, sommervarme, blomster i trærne og grønne gressplener. Og sinnssykt masse folk! Det svermet overalt langs løypen og rundt Bislett. Jeg siktet mot vekslingsområdet fra etappe 14 til etappe 15. Der skulle vår kong Harald Vik vente sammen med sin trofaste Ivar Wigaard og en ledsager til. Harald er mitt idol, og jeg ønsket å klappe på ham og motivere ham til siste etappe. En vet jo aldri hvor lenge en må vente, uansett hvor godt planlagt tidsskjema er. En gang hadde han ventet 1 time på stafettpinnen. Hvordan ble det i år?
Midt oppi svermen av folk fant tolkene lett Harald med gul Achillestrøye. Selvsagt skulle vi være synlige! Jeg fikk snakket med ham, og forberedte dem på at kanskje stafettlaget virkelig holdt tidsskjema i år? Han tvilte, men skulle forberede seg. Tolkene og jeg stod like ved inngangspartiet til Maratonporten, for kanskje tolkene fikk glimt av våre løpere?
Der er Bedir! Han løper inn nå!
Tolken ropte og tok bilder. Harald kom joggende etter, støttet av sine ledsagere. Bedir hadde løpt sin etappe 7, og deretter hadde han og ledsager Rune Jensen fulgt etter stafettpinnen resten av løypen. Og jeg fikk klappet på Arne Olav Løvik som gjennomførte etappe 14. Bra løp av alle!
Resultatet var at Achilles MIX brukte 1 time og 47 minutter, og det er bra, det mener jeg. Vi deltakere har hver våre utfordringer for å kunne ha jevnlig trening hjemme. I år var det bare to stafettlag i gruppen funksjonshemmede. Team RP på første og Achilles MIX på andre plass. Jeg gratulerer!
Jeg synes dette var en flott helg. Fredag møttes vi til felles middag og prat over bordene. Lørdag formiddag hadde vi en times foredrag av Magne Lunde, som fortalte om bilulykken som førte til at han ble blind. Alle hans planer ble snudd opp ned, oppstart av MediaLT og fysisk trening. Spennende å høre på ham. Lørdag kveld var det selvsagt god festmiddag. Søndag viste Sissel Markhus oss Akerselva ved Nydalen, og det er blitt flott der nå.
Tusen takk til alle tolk-ledsagere for døvblinde og andre frivillige ledsagere. Uten dere, ingen løp for oss. En stor takk til Bedir for at han fortsatt står på for oss og klarte å gjennomføre Achilles niende stafettløp. Så neste år folkens, da sees vi igjen! 13. mai 2023.
Etterord: Jeg kontaktet Alberts far om første etappe. Stephan skrev at arrangøren rotet litt med starttiden. Achilles MIX skulle starte kl 15.05 og da var Albert og Stephan klare. De løp svært raskt allikevel og feide Achilleslaget fremover gjennom hele runden rundt Holmenkollstafetten. Veldig bra innsats. Og min tid fra etappe 3? 3,46 på 600 meter. Fornøyd jeg! Smiler.
Deltakeroversikt:
1. Albert Bolstad og ledsager Stephan Bolstad
2. Unni Mortensen og ledsager Stine
3. Berit R. Øie og tolk/ledsager
4. Magne Karlsen og ledsager
5. Jarl Idar Karlsen og ledsager
6. Erik Nilsen og ledsager Rune Jensen
7. Bedir Yiyit og ledsager Rune Jensen
8. Kai Glenn Borgersen og ledsager
9. Solgun Granlund Storhaug og ledsager Kaisa Markhus
10. Kai Glenn Borgersen og ledsager
11. Johakim Owe Lindgren og tolk/ledsager
12. Cor van der Lijcke og tolk/ledsager
13. Camilla Hansen og ledsager
14. Arne Olav Løvik og tolk/ledsager
15. Harald Vik og ledsagerne Christine Wigaard og Ivar Wigaard